At politikere utøver makt, er slik det skal være. Vi har et samfunnssystem som tilsier politisk styring. Men i hvilken form og overfor hvem makten utøves, er det ikke så ofte vi i sanntid får gode innblikk i, spesielt ikke når makten utøves med en viss brutalitet. Innsynet kommer ofte i ettertid i form av memoarer, biografier og historiebøker.

Den støyen Telenor for tiden er omgitt av, gir oss et innblikk i en pågående politisk maktutøvelse på toppnivå. Samtidig er det bare deler av bildet vi får se. Den ene parten er ikke særlig medelssom ut over en rund kommentar knyttet til «helhetsvurderinger». Som førte til at den som i denne saken har åpnet for størst innblikk, nå er ute av sin sentrale posisjon. Eller sparket, for å være direkte.

Det kommer ikke veldig overraskende at næringsminister Trond Giske velger å kvitte seg med Harald Norvik som styreleder i Telenor. Etter at Norvik åpent kritiserte Giskes opptreden i forbindelse med salget av TV2, har forholdet dem imellom vært så anstrengt at det var bare et tidsspørsmål før Giske ville slå tilbake. Denne uken var tiden åpenbart inne.

Trond Giske har som toppolitiker hele tiden to agendaer. Han skal bygge sin egen politiske karriere samtidig som han for fellesskapet skal ivareta de sentrale posisjonene han stadig settes på. Sistnevnte henger hele tiden sammen med det førstnevnte. Den jobben han gjør som statsråd og regjeringsmedlem, påvirker den posisjon han løpende har i Arbeiderpartiet. Og som igjen danner basis for enda sterkere maktposisjoner.

Jeg kjenner ikke Giske og vet ikke hva som rører seg i hans hode. Men jeg tror det er god dekning for å kunne hevde at han har to sentrale personlige mål; å bli partileder i Ap og å bli statsminister. Blir du først det ene, følger det andre med – om velgerne også vil. Det er ikke noe galt i å ha ambisiøse personlige mål som politiker, snarere tvert imot. Men politikere blir ikke ansatt av noen i sine maktposisjoner. De er avhengige av den tillit de selv klarer å bygge, først i eget parti og så blant landets velgere, knyttet til partiets samlede tillit.

For å være ærlig sliter jeg som velger med mitt tillitsforhold til Trond Giske. Han er utvilsomt en dyktig politiker, men kanskje mest en dyktig politisk spiller. Det gjør meg stadig usikker på hvilken interesse han primært ivaretar; er det landets interesse han plikter som statsråd, eller er det egeninteresse knyttet til personlige ambisjoner.

For samfunnet var det bra at Harald Norvik i TV2-saken fortalte om Giskes spesielle opptreden for å presse Telenors styre fra å fatte den beslutning det og ledelsen mente var best for selskapet totalt sett. Giskes opptreden som deleier var kritikkverdig, og han synes fortsatt å se bort fra at danske Egmont hadde en avtalt forkjøpsrett til aksjeposten i TV2.

Men når en styreleder framsetter åpen kritikk mot sin majoritetseier, åpner han selv for returkritikk. Giske ville ikke lenger ha Norvik som styreleder, i motsetning til valgkomiteens flertall. Makta rår, og Norvik er dermed ute. Men om dette er den beste løsningen for å ivareta Telenors interesser midt i en krise knyttet til investeringene i India, framstår langt fra opplagt.

Hadde vrakingen av Norvik vært knyttet til India-affæren som kan ende som en katastrofe, hadde det vært en forståelig logikk. Men det var ikke tema da Giske ga Norvik reisepass – det dreide seg bare om TV2 og den åpne kritikken mot Giske. Da smaker statsrådens «handlekraft» mer av en hevn enn av en ivaretakelse av Telenors genuine interesser.

Politisk maktutøvelse kan være tøff og brutal. Men personlige hevnmotiver bygger ikke toppolitikeres tillit ute blant velgerne.

Du er i markedet med varer som er sterkt etterspurte. Men du opplever salgsnedgang og konstaterer at mange kunder kjøper de samme varene andre steder med primærbegrunnelse at de er vesentlig billigere der. Ja, selv om kunden får ekstra transportkostnader, kjøpes varene hos andre. Hva gjør du da?

To umiddelbare grep framstår naturlig; intensivere markedsføringen og justere prisene til et mer konkurransedyktig nivå. Men dersom du har forbud mot å markedsføre varene du selger? Da gjenstår en prisjustering nedover, åpenbart. Men aldeles ikke åpenbart for den selger jeg her snakker om, Vinmonopolet. For å bøte på sviktende salg og dermed inntekter, settes prisene der i stedet opp fra 1. mai!

En omvendt logikk, altså – og som monopolister kan tillate seg om produktene er sterkt nok etterspurte. Men Vinmonopolet har ikke monopol på polvarer – de samme varene kan kjøpes til langt lavere pris i taxfree-butikkene på flyplasser eller ved å ta en svipptur med bil over grensen til Sverige. Langt fra i ubegrensede mengder, riktig nok, men i sum i et volum som direkte påvirker Vinmonopolets eget salg og inntekter negativt.

Nå er prisøkningen ikke all verden – ei krone per flaske og drøye tre koner for en treliters vindunk. Men siden polet selger rundt 80 millioner flasker i året, blir kronefortjenesten tilsvarende. Og det er jo en pen plussum til bunnlinjen som de fleste polkundene har råd til å bidra med.

Men signalene dette sender og den tradisjonelle tenkningen dette representerer, er bekymringsfull, også sett med intensjonene bak et monopol for salg av vin og brennevin. For hovedeffekten av polets jevnlige prisøkninger er at taxfree-salget og grensehandelen bare øker. Sistnevnte dreier seg også om andre konsumvarer.

Fjorårets salgstall fra monopolisten over grensen, Systembolaget, viser at butikkene langs norskegrensen solgte nesten 31 millioner liter vin, brennevin, cider og sterkøl. Siste femårsperiode er samlet salgsvekst 30 prosent. Mest økte vinsalget med 35 prosent, og pappvinen er spesielt populær. Forståelig nok når svenskprisen for en dunk er langt under halvparten av den norske. Dette drar voldsom trafikk over grensen der nordmenn fyller handlekurvene med mange andre varer, ikke minst dagligvarer, når de først er på harrytur.

Og svenskene vet å utnytte prisforskjellene. 13. juni åpner Systembolaget ny butikk i Strømstad – et megapol på 1500 kvadratmeter, langt større enn Norges største utsalg. Det ligger i et nytt kjøpesenter på 4500 kvadratmeter, fullt av fristende varer for nordmenn. Og det stopper ikke der. Nordens største dagligvareforretning er under bygging, og Strømstad kommune har planer for å doble handlearealene i Nordby og Svinesund der grensehandelen fra Norge allerede utgjør over 80 prosent av omsetningen.

Og dette møter vi altså med høyere priser – helt ulogisk, men ikke så uforståelig som det umiddelbart kan virke. For dette avspeiler bare tradisjonell norsk alkoholpolitikk som har vært preget av lavest mulig tilgangsnivå og høyest mulig pris, begrunnet i helsemotiver og behov for avgiftsinntekter –samtidig. Staten trenger store inntekter fra et salg man helsemessig helst ikke vil ha.

Men vaner og holdninger i befolkningen endrer seg. Vi reiser mer, vi tar til oss kontinentale drikkvaner, og vi får også stadig høre fra medisinsk hold at vin i moderate meng-der faktisk er sunt. Da er det på tide at også norsk alkoholpolitikk tilpasser seg virkeligheten.

Dagens rammer gir ikke mindre alkoholbruk. Vi bare legger pengene for alkohol, og for dagligvarer, fra oss andre steder enn der norske kassaskuffer og avgiftshender når fram.

Jeg har lett etter et annet tema å skrive om. Men hodet mitt er fullt av rettssoppgjøret med terroristen og massedrapsmannen Anders Behring Breivik og de mange ettertanker og refleksjoner det påkaller. Saken er enestående, og denne uken har vært enestående også i norsk rettssammenheng. De forklaringer og detaljer Breivik la ut om da han kom nærmere inn på angrepet mot regjeringskvartalet og spesielt masseslakten på Utøya, formidler en ondskap kombinert med empatimangel som savner sidestykke.

Jeg følger ikke saken fra rettssalen men gjennom den omfattende mediedekningen. Jeg har ikke nærheten til drapsmannen og atmosfæren i rettssalen rundt meg som er forsterkende for de som er der. Men jeg trenger ikke den for å få et innblikk i en forkvaklet sjel og et menneske som for lengst har forlatt den virkelighet og den samfunnsanskuelse jeg er en del av. Det gjør voldsomt inntrykk når Breivik ikke bare forteller om det han har gjort, men også om det han ikke fikk gjort.

Han klarte ikke å drepe hele regjeringen med sin bombe, han klarte ikke å drepe alle de unge på Utøya, han klarte ikke å halshugge Gro Harlem Brundtland, noe han selv ville filme. Han klarte ikke å bombe Ap-bygget eller drepe mine kolleger i Dagsavisen eller Aftenposten, heller ikke journalistene som var på fjorårets Skup-konferanse for undersøkende journalistikk, der jeg også befant meg.

Men han klarte å ta 77 liv, de fleste i starten av sitt liv, flere av dem bare barn. Og han unnslo seg ikke for å legge den egentlige skylden på alle andre for ugjerningene. AUF-erne var skyld i sin egen død, fordi de hadde engasjert seg politisk i samfunnsutviklingen.

Jeg skjønner at dette blir for mye for mange. Noen velger å stenge hele rettssaken ute. Noen orker ikke Breivik også i sin lokalavis og velger midlertidig å si opp sitt avisabonnement. Det må vi bare respektere. Men vi kan ikke la være å formidle det historiske som nå skjer også i rettssalen. Vi kan ikke kutte formidlingen av grusomhetene midt i et løp der det nå dreier seg om oppgjøret for handlinger også vårt lokalmiljø ble brutalt rammet av.

Breiviks angrep var samtidig et angrep på oss alle, på vårt siviliserte samfunnssystem der ethvert menneske har en egenverdi og ikke er en konstruert figur i et dataspill du kan eliminere. Vi er alle involvert i terrorsaken på en eller annen måte, og vi er nødt til å få et nødvendig innblikk i bakgrunnen for det utenkelige som skjedde en svart julidag i fjor. Det innblikket må vi i mediene bidra med om vi ikke skal abdisere fra vår oppgave.

Samtidig må vi dosere dette med fornuft. Det skjer svært mye annet som løpende skal og må formidles. Det gjør vi også. Men spesielt denne første rettsuken bruker vi en god del plass på, for så å justere mengden underveis, avhengig av rettsforløpet.

Selv om det meste fra rettssalen formidles, fastholder jeg at også vi utenfor rettslokalene burde fått sett og hørt Breiviks forklaringer og formidling av sitt absurde tankegods på fjernsyn, ufiltrert av journalister og kommentatorer.

Spørsmålet om tilregnelighet er det mest sentrale knyttet til en framtidig dom. Ved selv å se hvordan terroristen og barnemorderen framstår, hans umiddelbare mimikk og kroppsspråk, vil vi bedre kunne forstå en endelig kjennelse. Slike sendinger kan gjennomføres gjennom en liten sendeforsinkelse som gir rom for å redigere ut helt upassende detaljer i tråd med medienes etiske regler og redaktøransvaret.

Vi som ønsker det, må kunne få oppleve ubehaget direkte også når porten til helvete åpner seg. Andre kan skru av og skjerme seg, som mange allerede gjør.

Det er forståelig at mange synes det har blitt for mye 22. juli og Anders Behring Breivik i mediene. Vi kan alle nå et metningspunkt når informasjonsflommen blir for massiv. Vi kan gå lei hele saken, ikke fordi den ikke er viktig og ikke berører oss, men fordi vi kommer til et punkt der vi har fått nok. Vi ønsker å gjøre oss ferdig med saken og komme oss videre. Da er det bare å få gjerningsmannen bak gitteret snarest mulig og helst for godt.

Men vi er ikke ferdig med saken før den har fått et oppgjør i retten som er en demokratisk rettsstat verdig. Og dette er dessuten en sak vi som nasjon aldri vil bli ferdig med. Den vil gå i reprise i generasjoner framover. Det er en hendelse som alt er spikret i vår felles historie for evigheten. Det må vi bare ta til oss, inkludert det ubehag det medfører.

Vi i mediene kan iallfall ikke gå lei av saken. Da gjør vi ikke vår samfunnsoppgave. Vi må fortsatt være opptatt av å lete etter informasjon som ikke er kommet fram, og vi må sette saken inn i en sammenheng som kollektivt gjør oss klokere. Men formidlingen må dimensjoneres slik at den når fram til flest mulig. Likevel vil det alltid være noen som syns det blir for mye.

Antallet vil helt sikkert øke når rettssaken starter mandag. Den massive dekningen vi så de første dagene og ukene etter 22. juli, vil gjenta seg. Rettssaken vil dominere alle kanaler. Slik må det være, belastning og ubehag til tross. Oppgjøret skal tas med den verste enkeltterroristen og massedrapsmannen vi til nå har opplevd. Det skal skje i offentlighet innenfor de rammer vi som nasjon normalt bekjenner oss til og forsvarer.

Det er også en kritisk og omfattende mediedekning som har ført til at hovedspørsmålet nå står helt åpent; var Breivik tilregnelig eller ikke da han utøvde terroren? To rettspsykiatere står mot to andre med totalt ulike konklusjoner. Spriket viser hvor viktig det var at retten, påvirket av mediedekningen, oppnevnte nye sakkyndige.

Breivik var på vei til tvungen psykisk helsevern som straff. Nå er det helt åpent om det i stedet blir forvaring i Ila fengsel. Sannsynligheten for sistnevnte har økt og er mest i tråd med folks rettsfølelse. Men det er retten, og ikke psykiatere, som skal ta den endelige avgjørelsen, basert på det inntrykk Breivik etterlater seg i rettssalen og alt som der blir belyst. Slik det skal være. Men uten åpenhet og debatt i mediene om en hemmeligstemplet psykiatrirapport hadde situasjonen vært en annen.

Uansett utfall vil saken medføre at rettspsykiatriens plass i norske domstoler vil bli endret. Begrepet utilregnelighet skal refortolkes og vil dermed ventelig endre kommende rettspraksis. Også her vil ny historie bli skrevet som en viktig sideeffekt

Mange er bekymret for den talerstolen Breivik i retten får til å framføre sitt politiske budskap. Retten har av den grunn nektet fjernsynsoverføring av hans forklaring, men også av hensyn til den belastning dette kan være for ofre og pårørende der ute. Men disse kan skjerme seg for et budskap vi andre må kunne tåle å høre gjennom tiltaltes rett til å forklare seg, ubehag til tross.

Det burde vi fått på fjernsyn slik at alle som vil, kan få danne seg et inntrykk av drapsmannen. Ellers lener vi oss på en noe skjør demokratisk plattform som ikke tåler ytterliggående og ubehagelige ytringer i det offentlige rom. Det er dessuten ikke ytringene som står til doms, men Breiviks handlinger. Det er dommerne særdeles bevisst, og de vil styre saken deretter.

Breivik vil vårt demokratiske rettssamfunn til livs. Han skal behandles etter dette rettssamfunnets normale lover og regler. Hvis ikke har han alt oppnådd å endre på det han ser ut til å forakte, men som vi andre vil bevare og forsvare.

Den ene dagen var hyllene fulle av importert smør fra utlandet, med nedsatt pris. Den neste var importsmøret fullstendig borte, erstattet med Tines smørpakker. Lurte du også på hva som hadde skjedd? Jeg gjorde iallfall det, ikke fordi jeg kjøper særlig mye smør, men fordi jeg som forbruker prøver å følge litt med. Kunne virkelig importsmøret så brått være helt utsolgt? Nei, det var ikke det. Det var Tine som hadde sørget for å få hyllene ryddet for konkurrerende smørmerker.

Er det noe som virkelig kan provosere meg, så er det maktarroganse og maktmisbruk som går ut over andre. Og jeg kjenner irritasjonen stiger når jeg skriver dette. For Tine er et eksempel på maktarroganse av verste slag. Den tidligere monopolisten på meieriprodukter er fortsatt markedsdominerende og har i tillegg en særlig rolle som markedsregulator. Det rammer de få eksisterende konkurrenter og dermed direkte også forbrukerne.

Vi husker alle smørkrisen før jul. Tine klarte ikke å levere smør i takt med økt forbruk, hyllene gikk helt tomme og det like før julebaksten skulle i gang i de tusen hjem. Akuttløsningen ble at konkurrenten Synnøve Finden bestilte 260 tonn smør fra utlandet. Få dager etter bestillingen ble tollen på smør fjernet, og alle som ønsket kunne importere. Det gjorde dagligvarekjedene og det gjorde også Tine. Dermed var det plutselig overflod av smør i hyllene, fremmede merker fra Sverige, Belgia og Frankrike, men smør godt nok også for norske ganer.

Da Tine endelig utpå nyåret fikk orden på sin smørproduksjon, hadde ikke kjedene behovet for å ta inn mer før importsmøret i hyllene var solgt. Da brukte Tine sin makt. Ifølge Aftenposten ba Tine kjedene rydde sine hyller for import-smør, også det konkurrenten Synnøve Finden hadde levert, og fylle opp med Tine-smør.

Tine tok alt importsmøret i retur, mens butikker har sendt Synnøve Finden regning for returen. Tine har i bakkant betalt Synnøve Finden «industripris» for smøret deres. Tine sitter nå med 1500 tonn importsmør på lager som forbrukerne ikke skal få glede av. Det skal brukes til «industriproduksjon» mens forbrukerne heretter ikke har annet valg enn Tine-smør.

Landbruksdepartementet fastslår at Tine ikke kan opptre slik i sin dobbeltrolle som produsent og markedsregulator og gir kritikk for mangelfull rolleforståelse. Men får det noen konsekvenser? Overhodet ikke. Tine kan fortsette som før med sin markedsarroganse og gjøre hva det kan for å undergrave reell konkurranse som kommer forbrukerne til gode.

Denne uken ble det dessuten kjent at Tine har fjernet så mye fett fra helmelken for å kunne få opp smørproduksjonen, at den ikke lenger kan kalles helmelk ifølge gjeldende forskrifter. Men helmelk kalles den fortsatt. For Tine forskutterer bare kommende endringer i forskriftene som de selv sterkt har påvirket utformingen av, men som ennå ikke en gang er sendt ut på høring. Med Mattilsynets merkelige aksept. Men det viser bare hvem som sitter med makten.

To konkurrenter er i markedet – Q-Meieriene (15 prosent andel innen forbruksmelk) og Synnøve Finden (12 prosent andel på gulost). Tine har motarbeidet begge. Det er greit om konkurransen var åpen og reell, men Tine har rollen som markedsregulator og bruker den for hva den er verdt til egen fordel.

Synnøve Finden melder nå at selskapet sliter og er helt avhengig av at flere kunder velger deres ost. Vi forbrukere trenger konkurransen. Tines arrogante opptreden har gjort sitt til at jeg nå ser etter konkurrentenes produkter og oftere velger dem.

Noe annet maktmiddel mot maktarrogansen har ikke jeg.

Det var godt at politidirektør Øystein Mæland avbrøt sin pappapermisjon og selv tok føringen da politiet torsdag framla sin evaluering av egen innsats etter 22. juli-terroren. For sist politiet kom med en offentlig statusrapport var det granskningsutvalgets leder Olav Sønderland som førte ordet. Det ble en famøs forestilling. Sønderland hadde ingen selvkritikk å komme med. Det forelå ikke noe det var grunn til å kritisere ved politiets samlede operasjon i sann tid.

Nå var tonen en annet, mer preget av ydmyket, selvransakelse og noe selvkritikk. Mæland slo den an helt innledningsvis ved å beklage på vegne av norsk politi at de ikke hadde lykkes med å pågripe gjerningsmannen tidligere enn de klarte. Han knyttet det til tidstapet politiet hadde med å komme seg over til Utøya og føyde til at det var tungt å vite at liv kunne vært spart hvis gjerningsmannen hadde vært stanset før. Samtidig understreket han at politiet ikke var dimensjonert for å håndtere alle følger av en slik ekstrem hendelse.

Det framstår som en korrekt faktabeskrivelse. Men den kan samtidig bidra til å dekke over feil som ble begått innenfor de ressurser politiet rår over. For det preget Sønderlands mer forbeholdne beklagelse som bare dreide seg om at politiets egen overlastede båt hadde havarert. For øvrig var politiets innsats i tråd med retningslinjene og prinsippene politiet arbeider etter. Samtidig påpeker utvalget hele 54 forbedringspunkter, eller «læringspunkter». Da dreier det seg om langt mer enn et motorhavari.

Men påpekning av feilvurderinger og handlingssvikt som kan knyttes til enkeltpersoner og funksjonsfordeling, ligger fortsatt svært langt inne. Ja, den er egentlig fraværende. Det er en svakhet ved rapporten og viser hvor følsom også politiets øverste ledelse er for å kritisere eget personell. Det er mye enklere å vise til de ressurser politiet disponerer, og at alle «har gjort sitt beste».

Men det kan hindre den læring som må følge av en slik ekstremhendelse og de tiltak som må iverksette for at politiet kan gjøre det bedre under neste «utenkelige hendelse». Det hjelper bare delvis å pøse på med nye ressurser, dersom det er åpenbare svikt i bruken av de ressurser man alt har.

Jeg har de siste ukene samlet lest svært mye av det store norske medier har publisert etter terrorhandlingene. Her avdekkes store svakheter i både beredskap og krisehåndtering. Og det er stilt mange høyst betimelige kritiske spørsmål til beslutninger som ble tatt under veis, spesielt knyttet til Utøya-aksjonen.

Totalbildet jeg sitter med er at overraskende mye jeg innbilte meg var på plass av struktur, beredskap og handlingsevne, langt fra er det. Og når vi den siste uken gjennom TV2 har hørt lydloggen fra Utøya-aksjonen, framstår operasjonen nokså kaotisk. Det har ikke bare med ressurser å gjøre, det har også med hvordan politiet ledes og opererer innenfor tilgjengelige ressurser.

Fredag la så PST, Politiets sikkerhetstjeneste, fram sin egengranskning. Også der kom en beklagelse for at en ikke klarte å forhindre terroraksjonen. Men det var ut fra «et prinsipielt ansvar». Evnen til selvkritikk er heller ikke her påfallende. Det fastslås at Breivik umulig kunne vært forhåndsoppdaget basert på tilgjengelig informasjon før 22. juli.

Men PST fikk informasjon om kjemikaliekjøp i Polen som ble formidlet innenfor et internasjonalt opplegg for terrorbeskyttelse, «Global Shield». Informasjonen vandret rundt og havnet omsiderpå bordet til en saksbehandler som gikk ut i permisjon to dager senere.

Politiets beklagelse og mer ydmyke holdning er uansett et skritt i riktig retning. Så får vi se om 22. juli-kommisjonen tar dette ett eller flere skritt videre.

Det er ikke bare i politikken dramaer utspiller seg. Det skjer også daglig på tv-skjermen, og nå har vi i tillegg hatt et ekstra drama om NRKs egen dramaproduksjon – eller mer presist; om hva enkeltprosjekter egentlig koster. For NRK nektet lenge å oppgi hva prestisjeserien Erobreren som nå går på søndager, har krevd av økonomiske ressurser. Dermed ble en mulig sluttsum overlatt til mer eller mindre fagkunnskapsbaserte spekulasjoner.

Først etter at det ble «fastslått» at Erobreren har kostet over 100 millioner kroner, snudde NRK og la fram en sluttsum på 52,3 millioner. Men da er ikke internkostnader knyttet til studio og teknisk utstyr medtatt. Heller ikke kostnader påløpt før 2009 – for denne serien har det vært jobbet med i NRK i hele 12 år.

NRKs hemmelighold av produksjonskostnader som en prinsipiell holdning begrunnet i konkurransehensyn, framstår søkt. Kostnader til spillefilmer og dramaserier produsert utenfor NRK men sendt på kanalen, og som mottar offentlig støtte, er det fullt innsyn i. Men når NRK – som er offentlig finansiert gjennom lisens-penger – produserer innomhus, er de av Stortinget gitt lov til å hemmeligholde enkeltbudsjetter.

Dette er i sum lite prinsipielt og klart uheldig for den kontroll med offentlig pengebruk som må føres. Det er jo dine og mine lisenspenger som brukes, og da må vi også kunne sjekke hva de brukes til. Jeg har en mistanke om at NRKs uvillighet til å oppgi tall når det først etterspørres, har sammenheng med at serien er langt unna den ønskede suksessen. Ja, den kritikerslaktede serien framstår mest som en fiasko, selv om en halv million fulgte siste episode. NRK hadde sett for seg det dobbelte for en av kanalens dyreste produksjoner.

Selv hadde jeg sett fram til den påkostede serien. Jeg hadde for noen år siden glede, om enn noe varierende, av å lese Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergelands vekst og fall. Og jeg har hatt forventninger til at NRKs egen dramaproduksjon er i en god utvikling. Men dessverre, dette er også for meg blitt en stor skuffelse. Jeg er langt fra erobret. Selv etter flere episoder fenges jeg verken av historien eller hovedperson.

Det er godt gjort av en dramaproduksjon i serieform som nettopp må ha som et hovedmål raskt å fange seeren. Her skorter det på det meste; manus, fortellermåte og instruksjon. Derimot får vi presentert scene etter scene med «ekte» tidskoloritt. Men det blir ikke nok å kunne nikke gjenkjennende til detaljer som den elektriske høyfjellsola, som også var en del av min barndom.

Norsk dramaproduksjon blir nå med rette målt mot i første rekke svensk og dansk produksjon. Spesielt sistnevnte byr på serie etter serie som høster applaus både hos anmeldere og seere. Vi er blitt godt vant gjennom serier som Krøniken, Forbrytelsen, Borgen og nå sist svensk/danske Broen.

Nå har både DR og SVT langt romsligere dramabudsjetter enn NRK. Men dette dreier seg ikke bare om penger, det dreier minst like mye om driftsmodeller og generell dyktighet. Og om å utvikle nye historier fra samtiden i stedet for å basere seg på velkjente romaner som NRK ofte gjør.

Men nå skulle altså NRK satse stort med Erobreren. Det ble ikke vellykket og det tilsier åpenhet både for kritikken og for en selvransakelse. Mens vi venter på neste storprosjekt Halvbroren, også den basert på en oppvekstroman. Selv venter jeg mest på runde to med danske Borgen og en ny runde med sære Saga Norén fra Broen.

Men mest i trass og minst av lyst tar jeg søndag også med meg neste episode av Erobreren. For å vise en rest av velvillighet også til norsk dramaproduksjon.

Det blir flere enn seks Eftablues utendørs i Lillestrøm i sommer i regi av aktive Skedsmo Bluesklubb. Det ble avklart i kommunestyret onsdag gjennom svar på en interpellasjon og før politikerne diskuterer prinsipper for utendørsarrangementer i byen. Interpellasjonssvar er en nokså uvanlig måte å foreta en samlet politisk avklaring på. Men seansen tydeliggjør at et samlet politisk miljø har en annen holdning til utendørsmusikk enn det kommunens administrasjon har. Det ble også beseglet med en felles applaus fra sal og galleri.

Det administrative vedtaket om å begrense antall utendørskonserter til seks i året, er møtt med rabalder blant folk og i miljøet som samles i, og på sommeren utenfor Kulturpuben. Ja, reaksjoner har kommet også fra et langt større miljø, fordi dette dreier seg ikke bare om en bluesklubbs aktiviteter, men om i hvilken retning utviklingen av bymiljøet i Lillestrøm skal gå.

Bluesklubbens leder Gøran Stensrud troppet tirsdag opp på ordfører Ole Jacob Flætens kontor med håndfaste protestunderskrifter som en dokumentasjon på reaksjonene på konsertbegrensningen. Men det ble ingen konfrontasjon med politikeren Flæten – for han vil ha mange utekonserter. Han har gitt tydelig uttrykk for uenighet med en administrativ beslutning i saken og har bestilt et framlegg for politisk behandling.

Uproblematisk, sier rådmann Torstein Leiro som understreker at administrasjonen ikke har vedtatt et totalforbud mot mer enn seks konserter. Vedtaket innebærer at det må søkes spesielt dersom man vil ha flere enn seks. Men det er et forsøk på å forklare seg bort fra et restriksjonsvedtak som ikke skulle vært gjort. For hva skulle et akseptabelt argument være for å få arrangere den sjuende, åttende og niende konserten? At de seks første var vellykket og bymiljøfremmende?

Nei, vedtaket har sitt utgangspunkt i gamle naboklager og signaliserer en maksgrense på seks konserter som det akseptable i byen. Et tall som en saksbehandlende overingeniør har landet på som passende av uviss grunn, men tenkt ut fra byggeforskrifter og vurderinger politikerne ikke har noe med. Det er vedtakets høyst betenkelige bakgrunn.

Og det betenkelige forsterkes av at det var helt fjernt for rådmannen og hans stab at dette kunne berøre noe prinsipielt som trengte en politisk behandling. Dersom musikkstøy utenfor kulturpuben nå var et reelt problem, hvorfor ble det ikke tatt kontakt med klubben for å høre om dette kunne justeres på noe vis? Lyd kan måles og eventuelt reduseres, og en scene kan kanskje snus. Men nei, en slik dialog med brukermiljøer inngår ikke i administrasjonens arbeidsmønster. Det gjør derimot utsendelse av direktiver med restriksjoner. På samme måte som en dramatisk økning i leiepriser på restaurantenes utearealer ble varslet uten noen form for dialog med bransjen.

Dette må også rådmannen og hans byråkrati snart se er en dårlig, for ikke å si helt uakseptabel måte å arbeide på dersom en god byutvikling er et mål. Siste ukes rabalder dreier seg altså ikke bare om seks utekonserter med bluesmusikk, men om tenkningen som skal ligge til grunn for utviklingen av et attraktivt og godt bymiljø. Byråkratene må åpne opp sine sinn for mer enn byråkratiske tanker og gi sine bidrag som ikke automatisk dreier seg om regler og restriksjoner.

Bluesklubben får ha sine ønskede utekonserter. Det er bra. Og fører dette rabalder til at flere tar til seg et helhetssyn på bymiljøutvikling og framtrer mer positive og konstruktive, vil det også være bra. Lillestrøm trenger bidrag fra alle gode krefter for å utvikle seg til den byen folk snakker om og trives i.